Kontiki ekspedisjonen i 1947

Av Per Johnson

For et par år siden fikk jeg høre at det filmselskapet som hadde laget filmen om Max Manus, planla en ny film om Kontiki ferden. Jeg ringte dem og fortalte at jeg i 1963-64 var med på en polarekspedisjon sammen med telegrafist Torstein Raaby. Raaby var telegrafist på Kontikiferden.

Mens vi lå i leir nær Alert på Ellesmereland (ca 83 grader nord), var Raaby ekspedisjonens store munterasjonsråd. Han fortalte masser av historier. Om hverdagsliv i innmark, om jobben han hadde under krigen med å sende rapporter til de allierte om slagskipet Tirpitz sine bevegelser, og selvfølgelig om sin tur med Heyerdal i 1947.

Det er spesielt to historier fra Kontikiferden jeg har lagt meg på minnet. Jeg fortalte filmfolkene at disse historiene aldri har vært gjenfortalt hverken i ekspedisjonsberetningen, eller i den originale Kontiki filmen. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å komme til Oslo og fortelle det jeg satt inne med, men det ble ikke noe av. Nå kan jo Isflakets lesere selv gjøre seg opp en mening: Har filmen tapt noe på ikke å få med seg Torstein Raabys historier? Raaby døde dessverre under denne ekspedisjonen. Det var en usigelig trist opplevelse for oss unge gutter. Det er nok grunnen til at jeg så levende husker det han fortalte der i teltet i mars 1964. For snart 50 år siden.

Raabys historier.

Landingen på øya Raroia i Tuamoto Islands.

Da de begynte å nærme seg kysten av Raroia, reisens mål, forstod alle med stort alvor, at dette ville bli en voldsom landing. Svære havdønninger braket over koralrevene og opp mot øya. Raaby hadde da en siste kontakt pr. radio med deres hjelpere i det amerikanske forsvaret. Amerikanerne ble orientert om situasjonen. En meget risikabel landing lå umiddelbart foran Kontikis mannskap. En avtale ble gjort: Hvis amerikanerne ikke fikk ny forbindelse med Kontiki innen 24 timer, ville de sende fly og mannskap til unnsetning. Plutselig var de midt oppe i det. De var mer under enn over vann. Alle hadde mer enn nok med å klore seg fast. Etter en stund lå flåten langt oppe på stranden. Deres eiendeler lå spredt langs fjæra. Radio og generator var kliss våte etter å ha blitt utsatt for store mengder sjøvann.

De innfødte hadde tidlig fått øye på den fremmede farkosten. Mange av dem sto på stranden da de landet. Blant annet mange utrolig tiltrekkende unge kvinner sto på stranden. Palmevin hadde de også med rikelig av. Da forsto plutselig Raaby alvoret!

Hvis Kontikis besetning nå begynte å drikke vin og styre med de tiltrekkende kvinnene, ville fristen som var avtalt med amerikanerne bli overskredet. De ville bli reddet! Derfor holdt han en kort tale for sine kamerater. Der minte han vær enkelt på at hvis radioen ikke var reparert og signal utsendt innen 24 timer, var løpet kjørt. De ville bli «reddet». Hjem til jobb, kjerring og unger! Dermed satte karene i gang under ledelse av telegrafisten. Radiosender og generator ble demontert, vasket i ferskvann og lagt ut til tørk i sol og vind. Kondensatorer, spoler, motstander og rør. Så fulgte den møysommelige sammen loddingen  av komponentene. Alt var avhengig av å få senderen i orden.

Jeg husker at Raaby spesielt beskrev team worket og den intense iveren ekspedisjonens medlemer nå la for dagen. Bedre hadde det ikke vært på hele flåteferden. Omsider mente Raaby at alt var i orden. Generatoren ble sveivet opp i fullt turtall, og Raaby begynte å kalle på nødfrekvensen: «All stations, all stations. This is LI2L Kontiki calling» om og om igjen. Når han slo over på mottaking, var det bare de atmosfæriske forstyrrelsene som suste i høyttaleren. Han prøvde igjen: «All stations, all stations. This is LI2L Kontiki calling. No danger, no danger. All stations. No danger”. Hele mannskapet og en del av de innfødte, sto I det ytterste alvor og lyttet til suset fra eteren. Da hørte de en uhyre svak, men tydelig stemme: «This is the Australien radio amateur…., I read you well, Kontiki, but if no danger, why worry?» Raabys slutt komentar var: «Stakkars australiener. Han hadde nok aldri før hørt en melding på nødbølgen der avsenderen desperat prøver å forklare at det ingen fare er!».

Foredraget i Umeå

Noen år etter Kontiki ekspedisjonen, var Raaby på en reise i Nord Sverige. På en plakat utenfor folkets hus i Umeå, sto det skrevet: «I kveld: Bengt Danielson forteller fra sin underbara rese med Kontiki flottan». Torstein tenkte at det kunne være artig å høre hva slags skrøner hans gode venn fra Kontiki ferden nå hadde funnet på. Han kjøpte billett, og satte seg bak i salen, selfølgelig uten å gi seg til kjenne overfor kveldens foredragsholder. Danielson fortalte i det vide og det brede om de utrolige opplevelser i sødra havet. Til slutt sa han: «Hvis nogon av tilhørorna har nogon frågor, vill jag gjerne svara på dem».

Nederst i salen reiste Raaby seg. Han gir seg god tid. Han stiller så et uhørt på kanten spørsmål om de Polynesiske kvinners seksuelle vaner. Det blir døds-stille i lokalet. Publikum synes at situasjonen er svært pinlig.

Bengt Danielson går uten et ord ned midtgangnen og geleider sin venn Torstein opp på podiet. De to kameratene snur seg mot publikum og Danielson sier: «Mine damer og herrer. Dette er min venn Torstein Raaby fra Kontiki ekspedisjonen. Og om den Polynesiske kvinners kjønnsliv, vet han like mycket som jag!» Torstein sa at det ble stor begeistring i salen. En slik manifestasjon av solid vennskap satte nord Svenskene stor pris på. Raaby og Danielson ble båret ned midtgangen på gullstol.

Litjholmen 20.01.2013 Per Johnson.