Av Webjørn Landmark
Det har vore drive selfangst langs kysten
vår i fleire tusen år. Dei første som slo seg ned ute i havgapet, langs ein
langstrakt kyst, gjorde truleg dette nettopp for den lette tilgangen til, og
store førekomsten som var her av sel. Selen var lett å fange og gav mykje
næringsrik mat til eit veksande kystfolk, sjølv om det truleg var feittet som
var det viktigaste også den tida. Feittet frå selen var viktigaste kjelde for
oppvarming av både telta i steinalderen, og dei første hus som kom opp langs
med kysten. Ei god kjelde til lys var det også. Den rike tilgangen på spekk var
viktig for at kystfolket kunne bo der ute også vinterstid.
Seinare måtte selfangaren over store hav
for å sikre same tilgangen. I nyare tid kom Noreg med i selfangsten med nokre
turar frå 1790 av. Det var handelsmann Buck som stod bak desse første turane,
men først i 1819 kom starten på det vi kan kalle ein kontinuerleg selfangst frå
Noreg. Sven Foyn kom med i selfangsten frå 1846, Tromsø kom snart etter og frå
1898 var Sunnmøringane også kome med. Det var no det for alvor vart satsa på
selfangsten. Sunnmøringane forstod raskt at skulle ein få lønsemd ut av
fangsten måtte ein i gang med å bygge spesialskuter til selfangsten. Frå 1910 av
vaks det fram ein stor flåte med selfangstskuter spesialbygde for selfangst.
Det vaks fram ei ny næring som fekk stor økonomisk betyding for heile landet. I
Ishavsmuseet sitt fartyregister er det registrert 472 skuter som har gått på
selfangst frå Noreg. Legg ein til kva desse skutene har hatt bruk for av
utstyr, reperasjonar osv. er det ikkje vanskeleg å sjå kor viktig næringa har
vore.
I toppåret 1925 fanga Noreg 400.000 sel. I
1970 var talet 163.000, og ti år etter var det kome ned i 60.000 sel. I 1990
var same talet 15.000 sel, og i 2014 var det fanga knappe 12.000 sel. Sjølvsagt
var det i periodar ei overbeskatting på sel, og over tid fekk næringa dårleg
rykte og kom under kraftig press frå mange kantar. Dyrevernorganisasjonar verda
over gjorde seg gode pengar på å gå i protest mot Norsk og Kanadisk
selfangst. Men hadde næringa fortent
dette dårlege rykte? Neppe. Alle som har kjennskap til selfangst veit at sel
vert avliva på ein human og god måte. I dag vert selen avliva tre gongar. Først
vert det skoten, så slått med hakapiken, for til slutt og verte blodtappa
straks.
Slutt på selfangsten?
Regjeringa Solberg har bomma, og gir truleg etter for press frå EU
og ekstreme dyrevernarar, og avviklar norsk selfangst når dei no kuttar all
støtte til denne tradisjonsrike næringa. Det blir då vanskeleg å drive vidare.
Vi har ein unik selfangst-tradisjon som med eit pennestrøk er i ferd med å bli
nedlagd. Det som er minst like urovekkande er at regjeringa samstundes bidreg
til å fjerne det store kompetansemiljøet på drift i arktiske strøk.
I budsjettforslaget er heile støtta til Norsk selfangst borte. I
2014 var støtta på 12 millionar kroner. Selfangstnæringa har siste åra vore
driva med 80% statsstøtte, og vert den fjerna er det klart konsekvensane vert
store. Det er lite truverdig at det skal vere nasjonaløkonomiske grunnar til å
kutte all støtte til selfangst, i eit land som fløymer over av pengar.
-Ein absurd skuffelse
Dette var orda til selentusiast og innehavar av Polargodt i Tjørvåg,
Arnfinn Karlsen, då nyhenda om kutta til selfangsten vart kjend. Karlsen har
bygd opp eit komplett og flott anlegg for mottak av selprodukt. I dag det
einaste godkjende anlegget i Noreg for mottak av sel. Karlsen seier at det
beste nok hadde vore at støtta hadde blitt redusert til 50% statsstøtte. Dette
ville ha ført til meir kreativitet og utvikling av nye produkt. Selnæringa er
avhengig av at kvaliteten vert auka i alle ledd. Karlsen seier vidare at det er
stor marknad for selskinn, spesielt i Austen. Han er godt i gang med å
produsere spanande produkt av fangsten på 4100 sel som han tok i mot frå
«Havsel» i 2014.
Den største verdien ligg nok i seloljen som er eit fantastisk og
ettertrakta produkt i helsekostmarknaden. Seloljen har vist oppsiktsvekkande
gode resultat i fleire medisinske studiar. No har Kina også begynt å etterspør
selolje, og her er marknaden enorm. Produkt av sel er ein fantastisk ressurs. Ikkje noko anna dyr kan
måle seg med ein perfekt steikt og saftig selbiff! På Ishavsmuseet har vi med
jamne mellomrom selkjøt på menyen. Dette kan vere både til turistbussar, under
polarkveldar og høgtidssame samankomstar. Dette er selkjøt i ulike former, men
mest populær er nok stuerten si gryte med
biffstrimlar av sel. «Omega 3 i brun
saus», som ein tidligare selfangar sa det.
Selfangstskipper Bjørne Kvernmo på «Havsel» har nyst vore på
Ishavsmuseet og helde foredrag. Han fortel at det alt i dag vert drive med små
lønningar og idealisme. Vår sterke oppmoding må vere å få attende støtta til norsk
selfangst. Og den må vere stor nok til at både selfangar, reiarlag og mottak
kan overleve og føre dei rike tradisjonane vidare. Fødselsoverskotet av sel er
enormt. Bestanden er i sterk auke, og årleg reknar ein med at det i Vestisen
vert fødd om lag 80-90.000 sel. I 2014 fanga tre skuter 11.980 sel samla.
Isflaket har i første utgåve 2015 med ein artikkel frå Mariann
Mathisen om «Monumenter over selfangst», ein flott artikkel om «Polsjerna» og
«Aarvak», to fartøy som i dag begge er komne på museum og minner om selfangstnæringa
si store tid.
Men nye generasjonar treng også selfangarar. Vi treng å vidareføre
ein utdøyande kunnskap om eit stolt og viktig yrke, ved å årvisst sende
ishavsskuter på fangst. Vi treng å beskatte selbestanden på rett måte, og vi
treng dei fantastiske produkta som sel kan gje oss.
God fangst!
No comments:
Post a Comment