Årets fyrste polarkveld
gjekk av stabelen fredag 15. februar, og nok ein gong var det fullt hus på
Ishavsmuseet. Denne kvelden var det Jan Mayen som var i fokus, og
foredragshaldarar var Svein Ove Flaten og Rune Aamelfot. Tradisjonen tru var
det også middagsservering etter foredraget, og museumsstyrar Webjørn Landmark
kokte selkjøtgryte til 50 personar.
Fungerande styreleiar Harald
Knutsen ønskte dei 145 frammøtte velkomne, og var glad for at så mange møtte
opp denne fredagen. Han kommenterte at 2012, som var 100-års jubileet til
Ishavsmuseet Aarvak, var eit år som sette fleire rekordar, mellom anna var det
besøksrekord for museet. Knutsen håper at det gode frammøtet vil halde fram
også i 2013.
Den
norske, arktiske øya i Nordishavet er delvis tildekt av ein isbre, og har
verdas nordlegaste aktive vulkan, Beerenberg. Beerenberg er også med sine 2277
m.o.h eit av Noregs høgaste fjell. Men Jan Mayen er først og fremst viktig for
sine vêr- og radiostasjonar. Jan Mayen fekk norsk suverenitet i 1929, men
allereide i 1922 vart deler av øya okkupert av Meteorologisk Institutt på
vegner av Noreg. Det er nok mange i nærområdet her som har eit forhold til øya,
m.a. har fleire ishavsskuter vore der på ulike oppdrag. Den kjende ishavsskuta
”Veslekari” vart i 1941 brukt til å frakte utstyr til øya, då verksemda av den
meteorologiske stasjonen vart starta opp att etter at den vart brent ned året
før, i frykt for tyske angrep under krigen. I 1959 var både ”Polarhav” og
”Polarbjørn” brukte til å frakte utstyr til Jan Mayen, då NATO starta
utbygginga av ein LORAN-A og ein LORAN-C-stasjon.
Svein Ove Flaten er i dag driftsteknikar ved Sunnmøre
Museum, men var i 2007-2008 stasjonert på forsvarets stasjon på Jan Mayen, som
vedlikehaldsleiar. Han kunne fortelle at det er 18 personar som er stasjonert
der i gangen, og det er ikkje lov å vere der lenger enn 6-12 månadar i slengen.
Det er éin flyplass på øya, der forsvaret sine fly kan lande, og det går som
oftast 2-3 månadar mellom kvart fly som landar. Kystvakta kjem til Jan Mayen
ein gong i året med forsyningar, aggregat, o.l. Alt av søppel vert sendt til
fastlandet, då det ikkje er lovleg å brenne noko som helst på vulkanøya. Sjølv
om øya er nettopp dette, ei vulkanøy, så påpeikar Flaten at der er veldig fin
natur, og eit spennande dyreliv. Dei ser m.a mykje kval, og ein gong fann dei
eit stort kvalkadaver som var skylt i land, og kvalbardane som Ishavsmuseet har
utstilt er faktisk i frå den kvalen. Sandefjord museum har også nokre bein frå
kvalen. Det spesielle landskapet på øya ser mest ut som eit månelandskap, som
skiftar mellom snø- og sandstormar. Jan Mayen har ingen havn, ikkje ei
vindstille bukt der båtane kan ankre opp. Dei kan gå i land berre dersom veret
er bra. Der veks ikkje gras, kun litt mose. Det einaste som fins av tre der
borte, er drivved. Eggøya er alltid svart, og det ryk i frå bakken. Så snøen
legg seg ikkje der. Svein Ove fortel at det er mange idyllar å oppsøke på øya,
og dei som er stasjonerte der er ofte ute på tur.
Beerenberg er i dag ein
aktiv vulkan, og det siste utbrotet var i 1985. Vidare i foredraget sitt viser
Flaten ein film frå 1970, som viser eit stort vulkanutbrot. Fram til 1970
trudde forskarane at vulkanen var utbrend. Det er framleis jevne jordskjelv på
øya, og i fjor sommar var det eit skjelv som målte 6,6 på Richters skala. Dette
er truleg det sterkaste som har vore der. Interessant var det også å sjå ein
film heilt i frå 1934, og dette skal vere fyrste gong det er filma frå Jan
Mayen. Då var der forskarar som gjorde geologiske og botaniske undersøkingar.
Rune Aamelfot arbeidar til
vanleg i Ålesund som tannteknikar. Men han har ein lidenskap for fotturar, og har
nærmast vakse opp i sunnmørsfjella. I 2009 meldte han seg på ein ekspedisjon
til Jan Mayen, via Eco Expeditions. Målet var toppen av Beerenberg. Turen
starta i Moskenes, der Rune og dei andre deltakarane gjekk om bord i ein
seglbåt som skulle ta dei over til Jan Mayen. Deretter var det ein guida
klatretur opp Beerenberg. Aamelfot kunne fortelle at dei etablerte ein sokalla
”base camp” på 1000 m.o.h, som vart basen deira under klatreturen. I polare
strøk er det lyst heile døgnet, og dei fleste ekspedisjonar bruker å styre
døgnet slik dei vil. Dette gjorde dei også på denne turen, og Rune seier at dei
kunne starte å gå tidleg morgon, eller dei kunne drøye det utover kvelden. Han
fortel også at det var ein sosial tur, og han vart godt kjend med personar frå
ulike land som også hadde meldt seg på.
Både filmane og lysbileta vi
fekk sjå i løpet av kvelden, viste ein spektakulær natur vi ikkje kan sjå så
mange andre stadar. Eit norsk månelandskap, ein aktiv vulkan, og ei spennande
historie. Dei frammøtte fekk eit innblikk i eit kapittel av norsk historie som
mange kanskje ikkje veit så mykje om. Som Nordahl Grieg ein gong sa om Jan
Mayen; ”det stykke Norge som tiden aldri fikk satt sin fot på”.
No comments:
Post a Comment