Lidvard Ulstein minnest frå tida som maskinist på «Isflora»

Av Havtor Hofseth  

Nokre dagar etter at Lidvard hadde fylt 90 år, var eg på vitjing hjå han og kona Ruth. Eg lurte på om han hadde noko å fortelje til Isflaket om åra sine om bord i «Isflora». Det han minnest, seier han, er mykje dårleg vêr og masse slingring. Her fortel han   mellom anna om to av dei verste overseglingane han var med på. Årstala 1950 og 1954 er han ikkje heilt sikre på, men meiner dei er rette. Han kom om bord i «Isflora» som maskinist i 1949. Skuta var då eitt år gamal, nybygd i Risør året før. Hovudmotoren var ein sekssylindra Deutz Diesel på 424 hk. Dei var på New Foundland kvart år fram til 1953. I 1954 var dei i Vesterisen pga at dei var på storsilda det året. Skipper om bord i alle år var Knut Johannesen frå Gåseid i Ålesund.

Her er frå turen til New Foundland i 1950. Dei låg klare i Ålesund og  venta på betre vêr. Det hadde vore kuling og storm i lang tid, men i slutten på veka løya det litt, og på fredag, av alle dagar, stakk dei til havs. Det var stort sett kuling og storm heile vegen vestover, men det gjekk no framover. Då dei var på høgde med Island, vart det så dårleg at dei måtte leggje seg på vêret og bakke. Stormen auka på og dei fekk eit par svære sjøar over skuta. Det viste seg at lugarkappa framme på bakken og keisinga var slegne lause, og sjøen kom inn i lugarane forut, og det som  var verre, var at sjøen fossa ned i maskinromet og ned på elektrotavla. Dei måtte kople ut tavla og stoppe hjelpemotoren, dermed var det mørkt om bord, ingen straum. Dette kunne ikkje fortsette, skipperen meinte at siste utveg var å stoppe hovudmotoren og legge seg på drift for vêr og vind.

Slik dreiv dei av garde i ca eitt døgn. Då løya det på, fekk dei  i gong hovudmotoren og kursa mot Island. Det var kaldt og mørkt om bord. Elektrisk kraft hadde dei ikkje, då det var overledning i tavla.

Endeleg fekk dei land i sikte. Dei kom seg inn til Seydisfjord. Her vart dei liggande for reparasjon for å tette lekkasjane og ikkje minst få tørke ut den elektriske tavla. Etter nokre dagar på Island kom dei seg vidare mot New Foundland. Då dei kom utanfor land, møtte dei same uvêret igjen, men etter 22 døgn kom dei endeleg fram til iskanten. Dei gjorde ein kjempetur, den beste Lidvard  nokon gong var med på. Han meiner fangstfolka hadde ca 15 000,- kroner i lott. Det var mykje pengar den gongen.

Med på denne turen var Hallbjørn, bror til Lidvard. Han var fangstmann og var den gongen ein ung, sterk og sporty mann. Ein dag då dei låg i fangst, stod Lidvard i styrehuset i lag med skipperen som følgde med Hallbjørn ute på isen der han hoppa mellom isflaka. Då seier skipperen: - Eg har høyrt berre om ein mann som kunne gå på sjøen, men no gjer jammen Hallbjørn det same.

Folka som var med på denne turen, som Lidvard kan hugse var:

Skipper Knut Johannesen, Gåseid. 1. skyttar Petter Liavåg, Hareid. Maskinist Lidvard Ulstein, Ulstein. Assistent i maskina Asbjørn Saunes, Ulstein. Fangsmann Hallbjørn Ulstein, Ulstein. Fangsmann Hallstein Saunes, Ulstein. Mess Roger Jakobsen, Hareid.

Så frå turen i 1954. Dette året gjekk dei til Vesterisen. Der var ingen sel å sjå, dei leita nokre døgn utan resultat. Dei heldt så fram mot Island der dei bunkra og provianterte. Turen fortsette til New Foundland, der dei la seg på gamalselen. Det vart full last etter ein lang tur. Men på heimturen fekk dei vanskar med hovudmotoren. Dei hadde vel gått i ca tre døgn då eit veivlager på hovudmotoren gjekk seg varmt. Vêret var som vanleg dårleg, og der låg dei åleine og dreiv i Nordatlanteren. Men maskinfolka gjekk i gong og demonterte toppdekslet og tok ut stempel og lager. Det viste seg no at veivtappen var skada så nytt  lager var ikkje mogeleg å montere inn.

Kva skulle dei no gjere? Jau, dei fann ei tynn stålplate som dei forma slik at det vart som ein flens, fekk skruar gjennom og kunne no stramme til så det vart fast og stabilt. På denne måten fekk dei stoppa oljen som normalt kom ut av veiva for å smørje lageret. Dei monterte på igjen dekselet, kutta  brennstofftilførselen og ventilløftarane til sylindaren og starta opp utan stempel. Dette såg bra ut og oljetrykket var brukbart. Dei kunne fortsette heimturen på fem sylindrar, men  med ubalanse i motoren vart det ein del risting i skuta. Skuta var lasta og låg djupt i sjøen og med  lita maskinkraft vart det ikkje rare framfarta. Men dei kom seg velberga heim.

Elles fortel Lidvard at dei var på sildefiske for første gong i 1954. Det vart ingen suksess. Bruket var ikkje det beste og nota var for grunn i forhold til storfiskarane. Det var vel som Hau-Johan sa at dei måtte ha ei overveldande fjøre skulle dei nå ned på sildedottane med si grunne not. I 1955 var dei på Island med snurpenot og 1000 tomtønner. Det vart heller ingen suksess. Dei kom heim med 300 fulle og 700 tome tønner.

Kontiki ekspedisjonen i 1947

Av Per Johnson

For et par år siden fikk jeg høre at det filmselskapet som hadde laget filmen om Max Manus, planla en ny film om Kontiki ferden. Jeg ringte dem og fortalte at jeg i 1963-64 var med på en polarekspedisjon sammen med telegrafist Torstein Raaby. Raaby var telegrafist på Kontikiferden.

Mens vi lå i leir nær Alert på Ellesmereland (ca 83 grader nord), var Raaby ekspedisjonens store munterasjonsråd. Han fortalte masser av historier. Om hverdagsliv i innmark, om jobben han hadde under krigen med å sende rapporter til de allierte om slagskipet Tirpitz sine bevegelser, og selvfølgelig om sin tur med Heyerdal i 1947.

Det er spesielt to historier fra Kontikiferden jeg har lagt meg på minnet. Jeg fortalte filmfolkene at disse historiene aldri har vært gjenfortalt hverken i ekspedisjonsberetningen, eller i den originale Kontiki filmen. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å komme til Oslo og fortelle det jeg satt inne med, men det ble ikke noe av. Nå kan jo Isflakets lesere selv gjøre seg opp en mening: Har filmen tapt noe på ikke å få med seg Torstein Raabys historier? Raaby døde dessverre under denne ekspedisjonen. Det var en usigelig trist opplevelse for oss unge gutter. Det er nok grunnen til at jeg så levende husker det han fortalte der i teltet i mars 1964. For snart 50 år siden.

Raabys historier.

Landingen på øya Raroia i Tuamoto Islands.

Da de begynte å nærme seg kysten av Raroia, reisens mål, forstod alle med stort alvor, at dette ville bli en voldsom landing. Svære havdønninger braket over koralrevene og opp mot øya. Raaby hadde da en siste kontakt pr. radio med deres hjelpere i det amerikanske forsvaret. Amerikanerne ble orientert om situasjonen. En meget risikabel landing lå umiddelbart foran Kontikis mannskap. En avtale ble gjort: Hvis amerikanerne ikke fikk ny forbindelse med Kontiki innen 24 timer, ville de sende fly og mannskap til unnsetning. Plutselig var de midt oppe i det. De var mer under enn over vann. Alle hadde mer enn nok med å klore seg fast. Etter en stund lå flåten langt oppe på stranden. Deres eiendeler lå spredt langs fjæra. Radio og generator var kliss våte etter å ha blitt utsatt for store mengder sjøvann.

De innfødte hadde tidlig fått øye på den fremmede farkosten. Mange av dem sto på stranden da de landet. Blant annet mange utrolig tiltrekkende unge kvinner sto på stranden. Palmevin hadde de også med rikelig av. Da forsto plutselig Raaby alvoret!

Hvis Kontikis besetning nå begynte å drikke vin og styre med de tiltrekkende kvinnene, ville fristen som var avtalt med amerikanerne bli overskredet. De ville bli reddet! Derfor holdt han en kort tale for sine kamerater. Der minte han vær enkelt på at hvis radioen ikke var reparert og signal utsendt innen 24 timer, var løpet kjørt. De ville bli «reddet». Hjem til jobb, kjerring og unger! Dermed satte karene i gang under ledelse av telegrafisten. Radiosender og generator ble demontert, vasket i ferskvann og lagt ut til tørk i sol og vind. Kondensatorer, spoler, motstander og rør. Så fulgte den møysommelige sammen loddingen  av komponentene. Alt var avhengig av å få senderen i orden.

Jeg husker at Raaby spesielt beskrev team worket og den intense iveren ekspedisjonens medlemer nå la for dagen. Bedre hadde det ikke vært på hele flåteferden. Omsider mente Raaby at alt var i orden. Generatoren ble sveivet opp i fullt turtall, og Raaby begynte å kalle på nødfrekvensen: «All stations, all stations. This is LI2L Kontiki calling» om og om igjen. Når han slo over på mottaking, var det bare de atmosfæriske forstyrrelsene som suste i høyttaleren. Han prøvde igjen: «All stations, all stations. This is LI2L Kontiki calling. No danger, no danger. All stations. No danger”. Hele mannskapet og en del av de innfødte, sto I det ytterste alvor og lyttet til suset fra eteren. Da hørte de en uhyre svak, men tydelig stemme: «This is the Australien radio amateur…., I read you well, Kontiki, but if no danger, why worry?» Raabys slutt komentar var: «Stakkars australiener. Han hadde nok aldri før hørt en melding på nødbølgen der avsenderen desperat prøver å forklare at det ingen fare er!».

Foredraget i Umeå

Noen år etter Kontiki ekspedisjonen, var Raaby på en reise i Nord Sverige. På en plakat utenfor folkets hus i Umeå, sto det skrevet: «I kveld: Bengt Danielson forteller fra sin underbara rese med Kontiki flottan». Torstein tenkte at det kunne være artig å høre hva slags skrøner hans gode venn fra Kontiki ferden nå hadde funnet på. Han kjøpte billett, og satte seg bak i salen, selfølgelig uten å gi seg til kjenne overfor kveldens foredragsholder. Danielson fortalte i det vide og det brede om de utrolige opplevelser i sødra havet. Til slutt sa han: «Hvis nogon av tilhørorna har nogon frågor, vill jag gjerne svara på dem».

Nederst i salen reiste Raaby seg. Han gir seg god tid. Han stiller så et uhørt på kanten spørsmål om de Polynesiske kvinners seksuelle vaner. Det blir døds-stille i lokalet. Publikum synes at situasjonen er svært pinlig.

Bengt Danielson går uten et ord ned midtgangnen og geleider sin venn Torstein opp på podiet. De to kameratene snur seg mot publikum og Danielson sier: «Mine damer og herrer. Dette er min venn Torstein Raaby fra Kontiki ekspedisjonen. Og om den Polynesiske kvinners kjønnsliv, vet han like mycket som jag!» Torstein sa at det ble stor begeistring i salen. En slik manifestasjon av solid vennskap satte nord Svenskene stor pris på. Raaby og Danielson ble båret ned midtgangen på gullstol.

Litjholmen 20.01.2013 Per Johnson.