Saturday, May 12, 2012

Båten frå Nordaust Grønland


Ved Webjørn Landmark

For nokre år tilbake fekk Ishavsmuseet storfint besøk frå Danmark og Drøbak. Oppdraget til reisefølgjet var å overlevere ein båt frå Nordaust Grønland. Båten var «Horsa». Bygd av Wagn Kromann (1931-2007) i 1950.



Wagn var utdanna båtbyggar frå Dragør ved København. I 1950 bestilte Lauge Kochs ekspedisjonen ein båt til bruk på Ella Ø.
Wagn bygde båten «Horsa» på eit lite verft i Kastrup og følgde med båten opp til Nordaust Grønland og var der etter båtførar dei neste fire åra til 1954. Dette var med base på Ella Ø. Han hadde mange spanande opplevingsturar med båten. Ein av dei på ein tur åleine frå Mestersvig til Ella Ø i hardt ver. Han nådde akkurat fram til land då motoren sa stopp. Hadde dette skjedd litt tidligare hadde han nok aldri blitt funnen.
Wagn hadde også seinare eit par overvintringar på Ella Ø, der hundeslede brakte han vidt omkring.

«Horsa» kom mest truleg til Nordaust Grønland med «Veslekari» i 1951. Danske myndigheiter og ekspedisjonar brukte fram til 1960-talet mange ishavsskuter frå Sunnmøre. Nokre av dei mest kjende var kanskje «Polarbjørn», «Veslekari», Søndmøringen» og «Polarstar».

I åra før og etter 2. verdskrig var det store fjordsystemet omkring Kong Oscars fjord og Keiser Franz Josefs fjord i Nordaust Grønland gjenstand for store forandringar.
Opp gjennom 1930-åra og til seint på 1950-åra var det kvar sommar (med unntak av krigsåra) mange vitskaplige ekspedisjonar i området under ledelse av geologen dr. Lauge Koch. Det var også han som gav namnet til båten «Horsa». Horsa stammar frå erobringen av England i det 5. år hundre der brødrene Hengest og Horsa deltok i kampen mot Kelterne. (Wikipedia).

Hovudbasen for aktivitetane til Lauge Koch ekspedisjonane var på Ella Ø, der mannskap og utstyr vart frakta vidare ut i fjordsystemet med bl.a. båten «Horsa». Stasjonen tente dessutan som meteorologisk radiostasjon året rundt. Dette var også bakgrunnen til at stasjonen vart base for sledepatruljen Sirius frå 1950 av.
Også andre aktørar bidrog til forandringar i desse åra, først og fremst dei norske fangstmenns utnyttelse av naturresursar, og oppførsel av dei mange fangststasjonar som er i området.
Etter krigen kom Blyminen i Mestersvig med flyplass og hamneanlegg med fleire hundre manns besetning også til å prege utviklinga her i ei årrekkje.

I 1958 vart det slutt på Lauge Kochs ekspedisjonar i området, og båten vart sett på land i fjøra på Ella Ø. Her vart den liggande på stranda i 40 år. I 1998 var Wagn Kromann på ekspedisjon i området i følje med NANOK, der ei av oppgåvene var og restaurere den norske fangststasjonen Kap Petersèn i Kong Oscars fjord. Dei fann igjen båten som Wagn bygde for nær 50 år sidan på stranda ved Ella Ø. Han fikk båten forært med sledepatruljen Sirius. Båten var ikkje roten då den hadde vore djupfrosen 10 månadar i året, men var naturlegvis medtatt av ver og vind.

I år 2000 vart det sponsa frakt av båten heim til Wagn i Danmark, med båten Kista Arctica, der restaurerte Wagn båten fullstendig. Motoren var naturleg nok gåen av frostskader, men det lukkast Wagn og finne ein maken til den opprinnelege motoren, ein Solo frå 1956.

Wagn Kromann var også med å restaurere andre fangsthytter på NØG. Hoelsbu i Moskusoksefjorden i 1999. Same år var han logistisk medarbeidar ved renoveringa av den norske fangststasjonen Myggbukta som vart utført av Ivar Ytreland, Thor Malhuus og Øystein Killie. Dette arbeidet vart fullført i 2002 av Ivar Ytreland, Otto M. Martens og Peter Schmidt Mikkelsen.
I 2001 var Wagn med å restaurere stasjonen Antarctichavn i Kong Oscars fjord. Denne stasjonen var som kjent opphaldsstad for sysselmann Helge Ingstad i 1932-33. Etter at stasjonen var fullstendig renovert inn traff dessverre ei katastrofe her då eit lavineskred vinteren 2001-2002 knuste heile stasjonen til ruiner. Ei minneplate for Helge Ingstad vart seinare sett opp på ruinane her.

I 2001 besøkte Wagn Kromann med venner Ishavsmuseet i Brandal. Denne opplevinga gjorde eit sterkt inntrykk på Wagn. Seinare skal Wagn ha hatt eit håp: «Tenk om et sådant enestående museum en gang i fremtiden kunne blive et hjem for «Horsa»»

Hans håp er no gått i oppfylling, og «Horsa» er no og finne på Ishavsmuseet.
Stor takk til Ivar Ytreland for koordinering og Nanok for transporten Danmark-Brandal. Og sjølvsagt ei stor takk til familien Kromann ved Bodil og Thommas Kromann som var med på «Horsa's» siste reis til Brandal.
«Mannskap» ellers på turen til Brandal var Ivar Ytreland, Jens Erik Schultz, Henning Poulsen, Nils Lindegård og Jannik Berntsen.





Friday, May 4, 2012

På kvalross-fangst ved Øst Grønland i 1901


av Webjørn Landmark d.e.

Etter mange dagar med haling og staking inn gjennom isbaksen, så låg endeleg "Sleipner" og "Norrøna" og dreiv i stilla i slakk is utanfor Øst-Grønland.
I vaktskiftet kl 6 em kom andreskyttaren «Norrøna» ned frå topptønna og fortalde at han såg ein kvalross eit flak i retning inn mot land. Han spurde om vi hadde lyst på ein rotur. Det hadde vi sjølvsagt. Vi var ivrige etter og kome av garde, slukte kaffien i ei viss fart, og sette avstad.
Det vart ein lang rotur, då vi hadde rodd i nesten 6 timar var vi omtrent på skothald, men då jumpa også kvalrossen utfor flaket og forsvann i sjøen.
Vi var no svoltne etter roturen og hadde lyst på kaffi. Men vi hadde forsømt å ta med oss kjel og ved. Vi hogg då opp kikertskapet og fyrte med det og kokte kaffien i båt-ausa. Vi diskuterte oss i mellom kva vi no skulle gjere. Vi var komne mykje nærare landet og av fartøya våre såg vi berre topptønnene så vidt over horisonten.

Vi fekk no sjå at "Sleipner" sine to båtar og "Norrøna" sin styrbords båt kome roande innover. Vi gjorde oss ferdige og slo fylgje og innover mot landet bar det. Vi kom inn til Wollaston Forland i 6 tida om morgonen. Etter at vi hadde kokt oss kaffi og kvilt ei stund, rodde vi langs landet for å sjå etter fangst. Ut på dagen kom også fartøya inn og dei tok fast i ein grunnis, ved Kapp Herschel.

Ishavsskuta "Minna"

Då vi hadde sove ut, skulle vi neste dag ut å ro for å sjå etter fangst. Dei to styrbordsbåtane skulle ro nordover langs landet og babordsbåtane rodde sydover, over fjorden til Claveringsøya. På sydsida av øya fekk vi sjå ein liten flokk med polaroksar oppe i fjellsida. Vi var avstad og skaut desse, og bar dei ned til båtane. Med det same vi skulle til å ro tilbake så begynte det å blåse og regne. Då vi kom ut til Kapp Mary rodde vi til lands for å sjå i veret ei stund, før vi la i veg over fjorden. Våte og kalde var vi, og hadde lyst til å kome oss om bord for å få skifta på oss tørre klede. Vi meinte også at 4 mann på kvar båt skulle vere nok til å ro mote veret same kor sterk stormen var. Dermed la vi i veg. Men då vi var komne eit stykke ut på fjorden, så kom isen drivande ut, fanga oss inn og utover bar det med oss også.

Litt etter litt pakka isen seg saman rundt oss så vi til slutt ingen veg kom. Vi drog båtane opp isen. "Sleipner" sin båt låg eit stykke lenger ute. Skyttaren og dei to andre karane pakka seg inn i skinna som vi hadde flådd og la seg ned i båten.
turen vår i land hadde vi sanka saman ein heil del av den lause vinterulla frå Moskusdyra, noko av denne ulla tok eg no og stappa inn på kroppen under kleda.  

-Eg kunne sjå at karane "Sleipner" sin båt hadde fått fyr under kaffikjelen. Kaffi hadde eg lyst på, derfor la eg i veg utover isen og om bord til dei.
No fekk vi sjå at fartøya våre var under seil innanfor kanten av drivisbeltet. Vi la difor i veg innover isen, men det vart nokså langt  og då vi endeleg kom inntil dei viste det seg at fartya var drevne ned i iskanten. "Norrøna" hadde fått eit stort hol i sida og sank straks etter. Vi fekk vidt berga opp isen klærne våre og ein del proviant.
"Sleipner" også var mykje skada, men ho var tett og etter ein del represjon med fjøler og seilduk kunne ho seile heim.

mannskapa styrbordsbåtane fekk stormen over seg, drog dei båtane på land og kolva dei over seg. Dei fyrte opp innunder båtane for å varme og for å koke seg kaffi. Men karane vart heilt svarte i andleta av sot og røyk.
Dagen etter, då stormen hadde gitt seg, kom "Minna" og "Havfruen" seilande denne vegen. rodde karane ombord til dei. Men ombord i "Minna" og "Havfruen" kunne dei ikkje begripe kva slags svarte folk som kom roande. Det vart gjeta på både eskimoar og negrar.
Vi karane som no vart utan skute vart fordelte på "Minna", "Havfruen" og "Sleipner" og kom oss velberga heim igjen.
Seinare vart det dikta ei lang vise med mange vers om denne turen.